Pacific Wild West dagbok 2011

REISEBREV

PACIFIC WILD WEST 2011

Dette reisebrevet begynner faktisk med vår Route 66 tur i 2009. Allerede da vi opplevde The Mediocre Music Makers, Harley and Annabelle i Erick, bestemte vi oss for at vi ville tilbake å kjøre PWW i 2012 sammen med mange av de samme som vi ble kjent med på Route 66.  Så to dager etter vi kom hjem, bestilte vi oss en ny tur. (Det sier litt om opplevelsen vi hadde på turen) Så da var det bare å vente og glede seg. Det er utrolig hvor seint tiden går når det er noe en gleder seg til, og de to årene gikk SEEIINT!! Men omsider var dagen der. Vi traff de andre bergenserne (og utflyttede bergenserne) i turfølget på Flesland klokken 5.30 om morgenen 4.juli. Mange spente og glade ansikter! Så var det å entre flyet til Amsterdam. Allerede der traff vi Liv og Eddie som vi ble kjent med på sist tur. Stor gjensynsglede. Denne gangen hadde vi spandert på oss litt dyrere flybilletter slik at turen over dammen ble behageligere. Oppgraderingen kostet et par tusen, men det var vel investerte penger. Bedre plass til beina og litt bedre service, så turen gikk relativt fort.

Los Angeles møtte oss med god norsk sommervarme, og etter å ha ringt til hotellet, sendte de en buss for å hente oss. I utgangspunktet gratis service til gjester, men litt tips er alltid lurt. Hotellet var det samme som vi avsluttet Route 66 på i 2009 og ligger ikke langt fra flyplassen. Etter vi hadde installert oss på rommene, fant vi ganske raskt bassenget. Siden de fleste av oss var ganske slitne etter den lange flyturen, spiste vi middag på hotellet før vi tok en tidlig kveld.

Etter frokost neste dag tok vi taxi ned til Venice Beach for å oppleve å bade i Stillehavet. Amerikanere har av og til et merkelig syn på bluferdighet: Vi gjorde det som oppleves som helt vanlig i Norge; slo et håndklede rundt livet og byttet til badebukse. Uproblematisk. Men etterpå fikk vi vite at dette var strengt ulovlig, og dersom politiet hadde sett oss hadde vi blitt bøtelagt. Ja, ja, men det gikk fint. Etterpå fant vi oss en bar og litt kaldt øl for å kjøle oss ned. Alltid lurt å opprettholde væskebalansen i varmen! Selvsagt måtte vi innom Harleydealeren på vei hjem til hotellet og supplere med litt nytt utstyr. (Som om vi ikke hadde nok fra før!) USA er fylt av motsetninger, så de mange uteliggerne sto i skarp kontrast til all den luksusen vi kunne se rundt oss på alle kanter.

6. juli

Denne dagen leide vi limousin, fylte opp med øl og is og gjorde det turister gjør i L.A.; kjørte opp til Hollywoodskiltet, gjennom Beverly Hills, før vi endte opp tilbake på hotellet. Kan anbefales og er ikke dyrt.

Så var det bassengtid igjen. Senere på kvelden traff vi Janne, Frank, Laila og Per fra Route 66 i 2009. Det var et lenge etterlengtet gjensyn, og vi satt og mimret og gledet oss til turen VIRKELIG skulle begynne. De andre turdeltakerne ankom etter hvert, så om kvelden var det infomøte med Magnus, guiden på turen. Kvelden gikk med til å prate og bli kjent med nye venner. Det med nye venner er viktig. Noe av det fineste med å reise sammen i en gruppe er alle de nye flotte menneskene en blir kjent med.

L.A. – San Simeon

Denne dagen startet turen for alvor. Selve utkvitteringen av syklene gikk kjapt og smertefritt. Selv var jeg så heldig (og frekk) at jeg haiket til utleieren med noen kjekke karer fra Bergen som skulle kjøre sammen med oss i Mustanger. Utrolig flotte folk som visste å more seg. Etter å ha gjort oss kjent med syklene og montert på diverse stæsj, gikk turen ut av L.A. langs Highway 1. Fantastisk flott å kjøre langs Stillehavet og lese veiskilt som vi kjente igjen fra bøker og filmer. Vi hadde en stopp i Solvang, en liten by som helt klart hadde sine røtter i Danmark; danske gatenavn og danske bakervarer. Merkelig, men artig. Vi kom fram til San Simeon og hotellet relativt seint. Vi ble sittende og prate før middag, og det førte til at vi ikke fikk i oss middag før klokken 23. Men det gjorde ingenting, det er jo viktig å dele på opplevelsene.

San Simeon – San Francisco

Denne dagen var det tåke nesten på hele turen langs kysten, så det var ikke så mye å se. Av og til klarte sola å skinne gjennom tåken, det skapte en trolsk stemning. Vi var forresten forberedt på tåke, det er ofte tåke langs denne strekningen. Da var det godt å ha skinnbukse og kjørejakke. Turen inn mot S.F. gikk fint selv med mye trafikk, et utrolig veisystem med broer over og under. Men takket være radiokontakt med Magnus i følgebilen og ”hjelperytter” bak med radio som tok køen, hadde vi ingen problem med å finne fram til hotellet (Travelodge by the Bay) som ligger sentralt i byen. For å være føre var, hadde jeg kjøpt noen Buds og is som jeg hadde i sidevesken på turen inn i S.F. Men kombinasjonen kullsyre og ujevne veier gjorde at det meste av ølet hadde rent ut i sidevesken. Det resulterte i turens første sykkelvask.

Etter å ha sjekket inn på hotellet fant vi (antagelig) den dyreste restauranten i by`n. Frank fikk krabbe, vanlig norsk taskekrabbe, men bedyret at den var god - selv om han måtte rense den selv, og så til DEN prisen. Etterpå var det en liten samling på hotellet som vanlig. Den ble litt lenger enn tenkt, da dagen etter var kjørefri. Her ble mange påstander og argument sendt fram og tilbake over bordet. Noen hadde klart å bestille flybilletter hjem på feil dato, ingen navn nevnes, men de hadde rulle-r og kom fra Møretraktene.

San Fransisco

Denne dagen ble brukt til sightseeing i byen. Utrolig at det kan finnes så mange bratte bakker i en by, så her fikk de fleste turdeltagerne kjørt seg både oppover og nedover bakkene. Noen måtte faktisk ty til å gå fiskebein oppover bakkene og baute seg nedover. Det kan jo ha litt med at vi var innom noen vannhull på veien. Tur med trikken og besøk i Chinatown anbefales. Andre reiste ut til Alcatraz eller reiste med sightseeingbåt i San Francisco-bay. San Francisco er en flott by som vi sikkert kunne brukt brukt dagesvis på å utforske, men vi var kommet for å kjøre motorsykkel, så vi køyet relativt tidlig for å være klare til dagen etter.

San Francisco – Lake Tahoe

Å kjøre ut av San Francisco var mye enklere enn å kjøre inn. Vi krysset Golden Gate og stoppet slik at alle fikk tatt flotte bilder av byen og bukten. Opp mot Lake Tahoe kjørte vi gjennom en dal omkranset av furutrær - kunne minne litt om Sætesdalen. Vi kom til Lake Tahoe ut på ettermiddagen og så fram til en avkjølende dukkert i bassenget, men vannet var så varmt at vi følte oss mer kokt enn avkjølt etter badet. Etter å ha spist middag kjøpte vi oss Davy Crockett-luer  og dannet sporenstreks den nye MC-klubben: Davy Crockett MC. Vi kan vel trygt si at vi ikke så spesielt barske ut, selv om vi syntes det selv.

Lake Tahoe – Ely

Denne dagen kjørte vi langs The World`s Loneliest Highway. Varmt, øde og lite svinger. Men en flott opplevelse. I Ely tok vi inn på Hotel Nevada som ble bygget i 1929. Hotellet har hatt besøk av mange kjente skuespillere, blant annet Ingrid Bergman. Vi får bare håpe at dusjene fungerte bedre der. På veggen på badet ble vi advarte om at vannet brått kunne bli kokvarmt, og det viste seg å stemme! Etter en bedre middag tok vi en tur på bar, og det er jo alltid vellykket. Spesielt med et så artig reisefølge. Dessuten er amerikanere vennlige og gjestfrie mennesker som gjerne slår av en prat, så det er lett å komme i kontakt med folk. Men saker og ting begrenser seg selv, spesielt med tanke på at vi var av gårde hver morgen rundt 9.00 og at vi blir litt småslitne etter mange og lange timer på sykkelen.

Ely – Ogden

Dagens etappe var på 350 miles og inkluderte kjøring gjennom saltørkenen ved Salt Lake City. Flere steder så vi skilt med innkjøring til Bonneville-saltslettene, men av sikkerhetsmessige årsaker er disse innkjøringene stengte. Jeg regner med at de ikke vil ha en bråte med idioter som på egenhånd skal prøve seg på diverse rekorder. Men, det hadde vært artig å være der. Det tok ca 45 minutter å kjøre gjennom denne saltørkenen. Her var det ikke en sving, bare rett fram så langt øyet rekker. Og varmt, varm, varmt! Heldigvis passet fruen på å sørge for at jeg fikk nok å drikke. Dessuten hadde følgebilen kaldt vann som vi fikk fylle på drikkeflaskene våre når vi hadde pauser. Etter som turen skred fram var det flere som fant ut at det var fullt mulig å kjøre med t-skjorte og shorts, men mange sverget fremdeles til fullt kjøreutstyr. I Ogden var det som vanlig samling rundt bassenget. Akkurat de stundene rundt bassenget var et av høydepunktene på dagene. Du kan si at latteren sitter løst, og på vanlig ”bikervis” blir ljugingen og selvopplevde ”sanne” historier bedre og bedre. Selv kaller jeg dette fenomet; ”utagerende bløffing.” I det hele vokser samholdet seg sterkere i takt med at dagene går og flere og flere mil blir unnagjort.

Ogden –Jackson

Nå begynner kjøringen å bli virkelig fin og naturen kan ta pusten fra selv den mest blaserte. Det er daler, elver og skogkledde fjell. Selve Jackson er en utrolig koselig by. Vi traff en koselig dame som bodde der. Da hun hørte at vi var fra Norge kunne hun fortelle at bestefaren hennes som var jøde, var blitt reddet av nordmenn fra nazistene under 2. verdenskrig. Vi fikk adressen hennes og sendte henne julekort sist jul. Fin opplevelse. Om kvelden gikk vi på Million Dollar Bar. I stedet for barstoler var det hestesadler ved bardisken, så der kunne vi sitte å drømme om å streife rundt på prærien mens vi sang ”Home on the Range” for å roe ned kvegflokken. Dessuten var det levende musikk der, så vi fikk svingt oss på dansegulvet. Er du der, så sjekk ut den utstoppede grizzlyen! Fascinerende historie, jeg sier ikke mer! Dessuten; dersom du er interessert i å kjøpe Stetsonhatter, så er Jackson plassen å gjøre det.

Jackson – Cody

Landskapet ble flottere og flottere å kjøre i. Denne dagen kjørte vi inn i Yellowstone, verdens første nasjonalpark anlagt 1. mars 1872. Vi fikk se geysiren Old Faithful i utbrudd, men personlig må jeg si at nærkontakt med amerikansk bison var turens høydepunkt. Flokker av bison beitet langs veien der vi kjørte. Utrolig flotte dyr. For en som har vært opptatt av det ville vesten fra barnsben av, så var det en nesten religiøs opplevelse. Rundt år 1800 var det ca 60 millioner bison i Nord-Amerika, mens det i 1884 var under 100 igjen. Det var et klart mål for amerikanske myndigheter å utrydde bøffelen, for på den måten å tvinge sletteindianerene til underkastelse. Og som vi vet, det klarte de.

Men la det være sagt med en gang, bisonoksene er enorme og ikke en gang en Harley er en match for dem dersom de bestemmer seg for å bli sure. Turen inn til Cody var i det hele tatt en fantastisk naturopplevelse med vakker natur og et yrende dyreliv langs veien. Noen i følget mente at de faktisk så en brunbjørn, men det så ikke jeg….. Vi ankom Big Bear Motel på ettermiddagen (flotte nye rom, forresten) og slappet av utenfor rommet til vi skulle på rodeo. En helt ny og flott opplevelse å se hvordan hester (og okser) kan ris. Flott underholdning! Men pass på, det kan bli litt kaldt på tribunen utpå kvelden. Det var steike kaldt i t-skjorte!!!

Cody – Sheridan

Denne dagen kjørte vi over Big Horn. Det var en tur som motorsyklister liker, naturen  ble stadig flottere og vi fikk kjøre skikkelige svinger. Egentlig hadde Solveig og jeg tenkt oss til Little Big Horn, Custer`s Last Stand, men det ble ikke noe av denne gangen. En får liksom kjørt nok av og og til. I stedet var vi på barrunde i Sheridan, slett ikke bortkastet, gitt. Om kvelden var det fest i gatene og vi var selvsagt med. Men fornuftige som vi er (!!??) kom vi oss til sengs i passelig tid. Nok en strålende dag.

Sheridan – Custer

Denne dagen kjørte vi over uendelige sletter. Vi var innom et lite ”nybyggermuseum” der vi fikk se hvordan de første nybyggerne bodde og levde. Det var ikke spesielt luksuriøst, gitt. Grovbygde laftehus med jordgulv. Men vi fikk smake bisonburgere – godt!

Om kvelden var det barbeque på motellet i regi av innehaveren. Kjempegod mat og fin stemning. Endte opp på bar (igjen) Sagmugg på gulvet og god stemning. Og vi som trodde vi var så kule og ungdommelige: Vi sto tilfeldigvis utenfor baren da noen lokale ungdommer tydeligvis snakket i mobilen med noen kompiser. Det vi oppfattet av samtalen var: ”You`d better not come here, there`s just a bunch of old people inside.” Der fikk selvfølelsen seg en ørliten knekk, men det gikk fort over. Til køys.

Black Hills

Denne dagen var avsatt til kjøring på egen hånd. Og for en flott dag det ble! Flotte veier og flott natur! Her fikk vi oppleve Mount Rushmore og Crazy Horse monumentet. Vi spiste lunch i Deadwood der Wild Bill Hickcock ble skutt og videre til Sturgis. Vi var noen uker for tidlig til å oppleve verdens største motorsykkeltreff, så den t-skjorten jeg kjøpte der med påtrykk: Sturgis 2011 var nok litt bløff, men det kan være en hemmelighet mellom du som leser dette reisebrevet og vi som var der. Lov å ikke si det til noen!! Denne dagen var nok en av de flotteste etappene på turen.

Custer – Pierre

Denne dagen fikk vi oppleve å kjøre gjennom The Badlands. La meg si det slik: Det var ikke vanskelig å forstå hva navnet kom av. Lakotaindianerne kalte dette området for "Makhóšiča" – bokstavelig talt   ” dårlig land.” Det var ørken, goldt landskap og varmt, men med fantastiske steinformasjoner. Tenker vi opplevde i overkant av 40 grader der. Så vidt jeg husker, så var dette området et yndet skjulested for lovløse på flukt fra loven. I dag er det nasjonalpark.

Etter hvert ble landskapet preget av  uendelige sletter så langt øyet kunne se. Nå begynte maisåkrene å dukke opp. Mil etter mil med åkre, det er ikke å overdrive å si at vi ble litt leie av akkurat det etter hvert. I området utenfor Pierre ble ”Danser med ulver spilt inn” og det var behørig omtalt på et stort skilt da vi kjørte inn i byen.

Pierre – Brookings

Ikke stort å si om denne dagen. Sletter – sletter – sletter. Men det var god restaurant ved hotellet der vi spiste middag. Vi ble påspandert  pils av en norskamerikaner som satt ved bordet bak oss, men det fikk vi ikke vite før etter han var gått. Synd, for vi ville gjerne takket ham. Etter middagen gikk vi utenfor restauranten og ble sittende å synge allsanger til 23.30. Nok en flott kveld.

Brookings – Mankato

Dette ble en tung dag. Jeg hadde nok fått i meg for lite væske i løpet av dagen, så da vi kom til hotellet var jeg kjempesliten og måtte gå rett på rommet for å få meg litt søvn. Det viser bare at det er viktig å passe på å drikke nok, et visst inntak av salttabletter er heller ikke å forakte.

Mankato – Mauston

En ny dag med uendelige sletter. Litt ensformig i lengden, men i godt selskap er det meste trivelig uansett. Vi krysset Missisippi og var innom byen La Cross der vi ble guidet rundt av et par lokale bikere. Vi hadde en mistanke om at de ikke akkurat var mors beste barn, men de var vennlige mot oss og viste oss litt rundt i byen.

Mauston – Chicago

En veldig spesiell dag. I en av pausene sto plutselig alle med mobiltelefonene og fikk de forferdelige nyheten fra Norge. Det var en merkelig følelse å være så langt hjemmefra når slike ting hendte. Uansett måtte syklene leveres inn denne dagen. Det gikk kjapt og greitt før vi tok en buss til hotellet. Avslutningsfesten var lagt til Al Capone`s Speakeasy en times tid utenfor Chicago. Jeg skjønner godt at Al Capone brukte dette som sitt skjulested, for til og med i dag hadde jeg hatt problem med å finne fram. Tilbake på hotellet hadde himmelen åpnet alle sluser. Det lekket fra taket i baren, så betjeningen måtte dekke til diverse elektrisk utstyr. Jeg trodde at som bergenser hadde jeg sett det meste av regn, men det regnværet som var der var helt utrolig. Både flyplassen og Interstaten ble stengt etter hvert, og første etasje i hotellet måtte evakueres.

Men turen var ugjenkallelig slutt. Og som med alle sånne opplevelser, så er det trist å måtte ta avskjed med nye og gamle venner. For venner er det lett å få på slike turer. Så selvsagt reiser vi tilbake til Junaiten neste år, i 2013. Vi sees vel?

Solveig og Morten